I Christian lV‘s fotspor
DT og BB lørdagsavis
Lørdag 16. oktober 1976.
:Tilrettelegging: Bente Krantz
og Magne Grønvold NE
Juli 2024
PÅ NORGES ELDSTE VEI
Skyssgutter: Bengt-Arne Røine (tekst og foto) – Jørgen Mathisen (foto)
Nok ville jeg ha «sovnet» i drømmer om ikke veiviser Bakkeruds anrop om at vi passerte Vildarberga fikk meg til å sitte opp. Folk og dyr hvilte her, og hestene slurpet seg utørste i vannmølla. Før hadde folk en smule tid i sin makt, og ga akt på den med en prat når de traff sin neste. Ja, de gikk jo til fots, så tid måtte også signe støvler i fotsvette.
Dunserudbakken til ende, forbi eiendommene Bakkerud og Kolsrud, følger vi traseen opp til jernbanen. Her dro seks til åtte hester treplogen – senere Teigensplogen; da snøen la bomull ved julehøytid.
I terrenget her synes et søkk hvor man utvant grus til veien. den prektige asken, sitrongul og grønn, med svarte, tunge greiner, står som en beskytter tett inntil Dunserud skysstasjon. Høsten lauges i treet, som brer blader over hesteryggene. Her spytter «skysskaren» Lars Hauge snuskuler. Nå skal hveitekaka med himsmør tel, mange er de måltider som er begått på dette stedet. Her var fest, to dansesaler, skjenkestuer og værelser på kvisten. Kongene hadde naturlig stopp her, midt mellom Hokksund og Kongsberg. Fredrik V holdt en av sine fødselsdager på Dunserud. Sølvverksarbeidere møtte ham i fakkeltog. Han takket for seg med kongebrevet – et skinnbrev skrevet på tysk.
Det er Halvard Paule som eier stedet nå, og han ønsker oss velkommen til svartkopper og eplekake med sprøstekt bunn. –Hit kom lasskjørere, som dere, de kjørte plank og fraktet så mangt. Jernbanen satte de seg i mot. Den var en trusel mot deres virksomhet, forteller Paule. – Sølvtransporten og malmvarer og all mursteinen til Kongsberg kirke rastet her. Kjørekarene tråkket dansen og skuet funklende glass. Ja, til med litt av hvert. Jentene savnet adspredelse. Lasskjørerne kunne være fagre å se på…..
Jeg stryker mitt skyssguttskjegg og ser ut av sprossevinduet. Steingjerdet gror av mose. Det sitter en fugl der ute. Paule tar oss med over tunet, og viser låvedørene som engang var inngangsporter i fronten, med handsmidde låser, trevirket er brunt og fiolett, soppen synes i sirlige formasjoner. Straks ovenfor låven i vestlig retning synes salutthull i fjellet. Kongene med følge hilstes med drønn. Her var gårdsdrift, åtti nitti mål dyrket mark. Nå ligger nedfallsfrukten i hauger, marken har kalas i grønngresset. Det sies å være gull i Dunserudjorda, som ikke er funnet. Hva mer er, her skal være en skatt gjemt. Den skal kun en kjerring fra slekten finne. Halvard Paule ser på sin unge datter.
Brennevinsretten opphørte i 1855. Dunserudslekten drev stasjonen fram til midten av 1900. På gårdstunet sto vanntroa, hvor hestene ble bundet. Kusken lot vente på seg, og det hendte at hestene hadde dratt ut på veien, med troa da gubben tittet ut av porten i grålysningen. Det sies at vanlige folk passerte skyndsomt forbi levenet.
Etter Dunserud begynner fjellandskapet å gjøre seg gjeldene. Berget synes i dagen over muldjorda. Nydyrkingsfeltene ligger lett skogsterreng, rogna blør i klasser. Oljegrusen gjemmer deler av Gamleveien. Dryss av løv som pudder på høstskrukket ansikt.
Veien ble omstukket i 1960. To år senere ble den lagt i asfalt. Hestehoven bøyde seg, bakker og svinger ble slettet ut. Som ferdselsåre ble veien noe mer enn til gjennomgangs for sølvverket. Folk fra Krødsherad like til Østfold ble av Christian lV beordret til beskatningsarbeide. Forskjellige distrikter ble beskjeftiget med vedlikehold av veien, veiroder ble utdelt. Slik ble gjeterstien over bakkene landets første riksvei.
«Haugsvara», åtte-årig drektig merr fra norsk traverstamme og «Jahnmin», fire-årig gamp, er nyskodde og tramper asfalt, fordi Nyhusplassen, tidligere husmannsplass under prestegården. Hestekaren Lars Hauge kusker «Haugsvara», som venter sin femte fole til våren
-Asfallttrampen letter på hesebeina, om en kjører fort. Men i skrittgang, vanlig for lasskjøring, står a’røkken med nyskoa, sier Lars med stemme som når fram til sølvgrubene.
Veien går i slynger. Vi ser dyrket åremark, grøfter oversådd av villniss, hvor det tidligere sto melkespann. Kjørelag fra gården Teigen, Gulliksrud, Nyrud, Dunserud og Bakkerud transporterte melken ned til Fiskum meieri. Det er tynt med hester og kuer langs Gamleveien nå. Her er alt overveiende kornproduksjon.
Arne Hals, Hokksundmann og «skysskar» på denne turen, tvinner tommelfingeren i busserullen. Bondeneven gestikulerer og peker. Vi drar forbi Gulliksrud – Gulardsgårdene. Hesten «Jahnmin» legger fersk møkk nesten i synet på oss, pruster, og skummel driver inn i filthattene. Jeg må snu meg. Hestemøkk på Gamleveien. Alt er nesten som før. Bare det at mange biler passerer, presser oss til knes i grøftekrattet. –La bilene komme. vi har livets rett, roper Lars Hauge. Og med det synker jeg på ny ned i høysekkene, og drar hatten ned i synet.
I rodeskillet ved Teksbakken – Teigenbakken – og over bekken forstår en at det var prekært for tømmerlass. Her er svinger og bratte juv. Veien er lagt om for å korte bakkene. Vi følger gamleveien, her er Christian nær. Idyllen er total, og overveldende. Vi later vann, sol leker med skyggen. Jeg følger løvdrysset til marken med øynene. Hestehover tramper i gule hestever. Skysskarenes snusdåserdrilles. – Se på øya til hesten. De er fulle av løkke. I 1850-årene kom den nye riksveien. Gamle-fordene måtte rygge opp de bratte bakkene. Det laveste gearet var reversen. Bensinen måtte renne «ned» i forgasseren, bensinpumpe fantes ikke på den tiden.
På toppen av teksbakken finner en fragmenter av snøplogen i tre som sto her i mange og lange år innunder furukvistene.
Nedrebakken – her odles jordbær, solvennlig og åpentover hele eiendommen. Odelsgutten, en rødtopp på fem, seks år, kommer med brød, gule hestetenner nærmer seg barnehender. Småen er redd for hestebitt. De ser på hverandre og brødet blir borte.
Langs Sølvgrubeveien tripper brune høns. Trekull fra kullmiler var livsnæring for mange. Graset står som lin. Pæler til grubegangene ble hugget i skogen. Stein ryddet fra jorda. Folket her ga mye, men fikk lite.
Det går i trav over Mosletta, til Kofstad og Liverudmoen. Nyskodd mot gammelgrus. Grønnsaker dyrkes over dette distriktet. Mot Øvre Bakke gård. Kofstadbekken ligger tørr. Brua over et klenodium. Fra befaringen i 1657 er brusteinkarene nevnt. En antar at dette edle stykke steinsetterarbeide ble utført samtidig med brua over Fiskumelva. Her er veien smal. Hestene skjenner. Dumper i veien gjør det umulig å skrive, og vi passerer Skogen skole. Hestene vrinsker og svarer hverandre. Biler tuter og oser. Jeg smugtitter ned i skreppa til Lars etter mat. Syltetøyet har rent ut.
Erling Bakkerud, 53 år, vår veiviser, har slitt sine barnesko langs gamleveien. Nå sitter han med den ni-årige datteren Gudrun på fanget. Det er skjør stemning – frydefull idyll. Far og datter ånder livet. Hestene skraper og jeg vil være her lenge.
Smedbakken – seig og drøy, den tørstet hestene, og hadde vanningssted på toppen. Vi når Smedbrua. Herunder danner Fiskumelva en vakker kulp. Vi hopper ned fra vognene, trår daugras og snubler. Her, ja akkurat her, sitter vi lenge, stille, nede ved vannet. Det leites – Blir sein dag. Livsnæringa driver i hugen. «Det er gudar gott at leva».
Gamleveien ligger i mose- under utvidelse av veien foregikk spregning, årsmerket ble borte, og Eiker Historielag sørget for et nytt. Saluttbergene ligger like ved. Vi stanser. Amtmenn, stattholdere og embedsfølger har ridd her. Nå er det kronår på kongler. Rydningsfelt åpnes i skogen og det bygges nytt ved Gamleveien.
Bergverk og næringsutvikling var en av den dynamiske Christians lidenskaper. Han engasjerte tyske ingeniører som ledet veianlegget fra 1624 til 1626, og han var mann for å fremskynde arbeidet. Vi følger myrlrndt terreng med stokklegging over Rødshøgda, og vi nærmer oss slutten på veien ned mot Kongsberg. Godt og vel åtte km har ført oss til bomstasjonen – oppsynsstedet for sølvtransporten. Nedenfor dette stedet går Eikerveien av i dag inn til Kongsberg.
I fordums dager satt danske konger og prinser her. De skylte ned støvet med et glass Alicante eller en toddy. Deres ankomst foranlediget signalskudd til grubene. Derfra kom svaret: 27 skudd, til sine tider tre ganger 27, og kirkeklokkene begynte å ringe.
Her trakteres også alminnelige borgere og andre reisende med forfriskninger til glade etergilder. Men først måtte de ha betalt bompenger ute ved slagbommen, som gikk tversover veien.
Dansketida er forbi. Århundrene har svunnet. Bomstua var større i sin storhetstid. Men dog, den er et uvurderlig minne fra tiden med promp og prakt.
Bergtatte av opplevelsene fra denne lasskjørerferden på Norges eldste offentlige riksvei nådde vi Bergstaden da sola sank bak åsene………